Johnnie Hoskins (1892–1987) var en newzealandskfødt motorsportpromotør, kjent som pioneren innen speedway. Han regnes som den som oppfant og populariserte sporten gjennom nyskapende jordbane-løp under elektrisk lys i Australia, før han senere bidro til å spre den internasjonalt.[1][2]

Hoskins ble født i New Zealand og utvandret til Australia tidlig i trettiårene. Han slo seg ned i Maitland i New South Wales i Australia, der han fra 1922 var sekretær for West Maitland Agricultural Society.[1] Der, i møte med behovet for å øke foreningens medlemskap og økonomi, organiserte han veldedighetsarrangementer på den lokale utstillingsplassen. Dette kulminerte i verdens første offisielle speedway-stevne 15. desember 1923 – et motorsykkelløp på jordbane om kvelden, arrangert på en gresslagt travbane, som trakk store folkemengder og markerte starten på organisert speedway i Australia.[1]

Arrangementet hadde amatører på vanlige, gate-godkjente motorsykler, uten beskyttelsesutstyr og med enkle regler: det var ikke lov å sette føttene i bakken! Det utviklet seg fra tidligere oppvisningskjøringer samme år og ble kombinert med andre tivoli- og folkeforlystelser som friidrett og travløp.[1]

Hoskins utvidet raskt sportens rekkevidde. Han arrangerte nesten ukentlige løp i Maitland gjennom 1924, oppgraderte banen med et kull-slagg-dekke og innførte sikkerhetstiltak som tre-gjerder og tidlig beskyttelsesutstyr, blant annet skinndresser og støvler med ståltupp. Sporten vokste i popularitet, men det inntraff også enkelte ulykker.[1]

Etter tre vellykkede år (1922–1925), der foreningens medlemstall ble tredoblet til 1 300, promoterte han speedway på Sydney Royal Showground, i Perth og i Newcastle i Australia – der han arrangerte et tidlig verdensmesterskap med betydelige pengepremier. Slik profesjonaliserte han en tidligere hobby ved å tilby førerne jevne inntektsmuligheter.[1][2]

I 1928 seilte han til England med 12 australske førere. Der introduserte han speedway ved Crystal Palace i London og ledet senere virksomheten ved Wembley Stadium, hvor han bidro til Auto Cycle Unions regelverk.[1][2]

Gjennom karrieren ble Hoskins en sentral skikkelse i britisk speedway. Han promoterte løp på baner som Belle Vue i Manchester fra 1952 og Bradford, før han rettet oppmerksomheten mot stock car-racing. Denne sporten introduserte han i Storbritannia ved Belle Vue i 1954, og han bidro senere til styringen av den gjennom Stock Car Board of Control, der han også la grunnlaget for verdensmesterskapet.[2]

Hans arbeid bidro til å gjøre speedway global, fra Sør-Afrika på 1930-tallet til promotering ved New Cross i London i perioden 1959–1961. Dette befestet arven etter ham som en visjonær skikkelse som forvandlet motorsykkelracing på jordbane til et profesjonelt publikumsarrangement.[2] Hoskins døde 5. april 1987 i Kent i England, 95 år gammel, og etterlot seg et varig avtrykk i motorsportens historie.[1]

Tidlig liv

Barndom i New Zealand

Johnnie Hoskins ble født 16. april 1892 i Waitara, en liten, landlig by i Taranaki-regionen i New Zealand.[3]

Da han vokste opp i det landlige New Zealand på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, opplevde Hoskins de sosioøkonomiske realitetene i et jordbruks-samfunn i utvikling. Økonomien var i stor grad basert på jordbruk og eksportvarer som meieriprodukter og kjøtt, og mange familier var avhengige av barns arbeidsinnsats for å opprettholde husholdningsinntektene.

I denne sammenhengen var formell utdanning ofte begrenset, og barn sluttet ofte tidlig på skolen for å hjelpe til på familiegårder eller ta lokale jobber i avsidesliggende områder med få muligheter.

Hoskins hadde en beskjeden start på livet. Han arbeidet først på en gård og senere som postbud i New Zealand, roller som gjenspeilet de beskjedne jobbmulighetene som var tilgjengelige for unge mennesker i landlige samfunn på denne tiden.[4]

Flytting til Australia og tidlig karriere

I 1922 utvandret Johnnie Hoskins fra New Zealand til Australia, 30 år gammel, og slo seg først ned i Sydney.[1][2]

Til tross for flere forsøk på å etablere seg i Sydney møtte Hoskins vedvarende økonomiske vanskeligheter, noe som flere ganger tvang ham tilbake til landlige områder.[1] Da pengene hans nesten var brukt opp etter hans tredje opphold i byen, kjøpte han en enveis togbillett til det fjerneste stedet han hadde råd til, og ankom West Maitland i 1922, 30 år gammel.[1]

Ved ankomsten tok Hoskins kontakt med gamle bekjente fra Darwin, som hjalp ham med umiddelbare behov som transport og losji.[1] Gjennom disse kontaktene møtte han journalistene Tim Healy fra Newcastle Sun og Tom Ryan fra Herald, som skaffet ham en mulighet ved å fremprovosere den plutselige avgangen til sekretæren i Hunter River Agricultural and Horticultural Society. Dette førte til at Hoskins i 1922 ble utnevnt til både sekretær og hovedorganisator.[1]

I denne rollen konsentrerte han seg om å revitalisere foreningens synkende medlemstall – som da lå på rundt 300 – ved å koordinere veldedige sportsarrangementer som boksekamper, rodeoer og sykkeloppvisninger, samt gateboder for å samle inn penger til lokale formål.[1]

Begynnelsen innen speedwaypromotering

Organisering av Electric Light Carnival

I 1922 ble Johnnie Hoskins utnevnt til sekretær for Hunter River Agricultural and Horticultural Society (også kjent som West Maitland Agricultural Society) i Maitland i New South Wales, en rolle som ga ham i oppgave å revitalisere organisasjonens synkende medlemstall gjennom nyskapende arrangementer.[1] Med utgangspunkt i sin tidligere erfaring med å organisere veldedighetsarrangementer i regionen foreslo Hoskins å utnytte utstillingsplassens nyinstallerte elektriske belysning—koblet til tidligere samme år—for å arrangere et nytt nattlig skuespill.[5] Før hovedarrangementet organiserte han en uoffisiell motorsykkelprøve en stille søndag morgen på utstillingsområdet, som tiltrakk seg en stor folkemengde og viste publikums interesse, etterfulgt av en oppvisning med motorsyklister fra Newcastle under en Electric Light Carnival 17. november 1923.[6][7] Deretter organiserte han Electric Light Carnival som en veldedighetsinnsamling 15. desember 1923 på Maitland Showground, der han tok i bruk områdets lite brukte travbane, som var dekket med gress, for å romme et variert program som skulle trekke store folkemengder og øke foreningens medlemskap.[1]

Arrangementets innslag blandet tradisjonelle attraksjoner med nye innslag for å maksimere appell og veldedige inntekter, som støttet lokale formål som Morpeth Boys’ Home og Campbell’s Hill Orphanage.[1] Viktige innslag omfattet travløp, buckjumping-oppvisninger med hester, billycart-løp, bryting til hest og friidrettskonkurranser som 100-yard sprint, høydehopp og stavsprang, alt utført under elektrisk lys for dramatisk effekt.[1] Høydepunktet var de første motorsykkelløpene på travbanen, lagt opp som fire handicapheat over to engelske mil hver med seks førere per heat, med vanlige gatemotorsykler som var tilpasset ved at lyktene var fjernet, og med krav om at førerne holdt begge føttene på fotbrett av tre.[1] Ingen sikkerhetstiltak som gjerder, forsikring eller verneutstyr var på plass, noe som understreket arrangementets uformelle og banebrytende karakter.[1]

Markedsføringen var sentrert rundt den elektriske belysningens tiltrekningskraft og spenningen i motorsykkelløpene, med kunngjøringer i Maitland Daily Mercury som bygget opp forventningene; en melding 1. desember 1923 fremhevet over 40 påmeldinger på tvers av arrangementene og fremstilte karnevalet som et veldedig skuespill man måtte få med seg.[1]

 

Ytterligere annonser 8. desember beskrev hele programmet og pengepremiene for å tiltrekke profesjonelle førere fra New South Wales, noe som understreket Hoskins’ teft som promotør og presseagent.[1] Denne organiseringen er allment anerkjent som opphavet til moderne motorsykkel speedway, ettersom den vellykkede integreringen av opplyst dirt-track-racing i et flerarrangementsformat viste sportens levedyktighet og førte til regelmessige stevner og sportens globale utbredelse.[7][1]

De første speedwayarrangementene i Maitland

De første speedway-arrangementene i Maitland, organisert av Johnnie Hoskins som del av Electric Light Carnival 15. desember 1923 ved Maitland Showground, markerte et avgjørende øyeblikk i australsk motorsporthistorie. Motorsykkelløpene ble holdt på en gresskledd slaggtravbane og hadde førere på standard landeveismotorsykler, strippet for unødvendige deler som lykter og skjermer, som konkurrerte over distanser som to engelske mil i handicapheat. Bill Crampton vant det første heatet på en 3½ hk Norton, med en gjennomsnittsfart på 33,2 mph, og slo konkurrenter på Harley- og Douglas-motorsykler i et felt på fem startende. Arrangementet trakk en enorm folkemengde, skapte betydelig interesse og resulterte etter det i ukentlige stevner.[8][6][9]

Disse løpene ble gjennomført under primitive forhold, først uten sikkerhetsgjerder — bare en omkrets av stolper, en øvre treskinne og ståltråd som skilte tilskuerne fra deltakerne — og med belysning som flimret periodevis, kommentert via megafon. Førerne fulgte enkle regler, blant annet at ingen fot skulle settes i bakken i svingene, og brukte minimalt med beskyttelse som kjeledresser uten hjelmer eller hansker, noe som ga banen det lokale tilnavnet «Lunatics Paradise». Som en veldedighetsinnsamling knyttet til karnevalet viste arrangementene seg økonomisk vellykkede ved å styrke lokalsamfunnets støtte, selv om bestemte inntekter ble rettet mot lokale formål; senere støtteshow for skadde førere, som ett i 1925 som samlet inn over £203 (tilsvarende ca NOK 140.000,- i 2025), understreket den veldedige virkningen. Hoskins, som arrangementets øverste organisator, spilte en praktisk rolle i ledelsen, overvåket løpsstarter og tilpasset travbanen for sikkerhet ved raskt å fjerne problematiske venstre fotbrett som forårsaket velt, og ved å eksperimentere med førerbeskyttelse som støvler med stålsko.[9][8]

Hoskins fortsatte å promotere speedway i Maitland gjennom to sesonger (1923–1925), og fornyet bruken av banen ved å installere et nytt, utvidet slaggdekke midtveis i 1923–1924-sesongen for å erstatte det uegnede gresset, som var slitt bort og skapte farer. Førerdeltakelsen utviklet seg med disse endringene, ettersom deltakerne gikk fra landeveissykler hentet rett fra gaten til spesialiserte maskiner, noe som fremmet bredere deltakelse og profesjonelle muligheter gjennom jevnlige pengepremier. Sikkerhetstilpasningene skjøt fart etter tidlige ulykker, blant annet ved å endre perimeter gjerdet til tre treskinner i stedet for tråd for bedre beskyttelse av førerne, alt under Hoskins’ direkte involvering i arrangementets logistikk og forbedringer.[6][9]

Australsk speedwaykarriere

Promoteringer i Newcastle og Sydney

I 1925, etter suksessen i Maitland, ble Johnnie Hoskins utnevnt til sekretær for Newcastle Speedway Company Ltd., og tiltrådte stillingen 14. desember etter banens åpningsstevne 14. november.[10] Under hans ledelse etablerte selskapet regelmessige ukentlige speedwaystevner på Newcastle-banen, noe som viste seg økonomisk vellykket for promotørene og bidro til å profesjonalisere sporten i regionen gjennom organiserte lagformasjoner med lokale og tilreisende førere.[10] Disse innsatsene bygget videre på Hoskins’ tidligere innovasjoner og trakk publikum som var ivrige etter det høyhastighets speedway formatet han hadde bidratt til å popularisere.

I 1926 gikk Hoskins inn i uavhengig promotering ved Sydney Showground (også kjent som Royal Showground). Han arrangerte den første sesongen med speedway-arrangementer der fra slutten av 1926 til 1927.[7] Promoteringene møtte betydelige hindringer, særlig på grunn av en uvanlig våt sommersesong som forvandlet banen til et gjørmete uføre. Dette  påvirket løpskvalitet og publikumsoppmøte negativt.[10] Det dårlige været bidro til økonomiske belastninger og brakte Hoskins nær konkurs, ettersom kostnadene økte og inntektene stupte fra avlyste eller dårlig besøkte stevner.[7] Arrangementene tiltrakk seg likevel betydelige folkemengder til tross for utfordringene. Satsingen kollapset til slutt midt i 1927, noe som fremhevet utendørs speedways sårbarhet for miljøfaktorer og understreket viktige lærdommer om valg av sted, beredskapsplanlegging for vær og betydningen av diversifiserte inntektsstrømmer for å opprettholde profesjonelle promoteringer i Australias variable klima.[10] Tragiske hendelser, som dødsfallene til førerne Stanley Tyler 13. november 1926 og James Donaghy 26. februar 1927, understreket sportens farer i denne perioden.

Claremont og satsinger i Vest-Australia

Etter de økonomiske belastningene fra promoteringene i Sydney flyttet Johnnie Hoskins til Perth i Vest-Australia tidlig i 1927, der han raskt la om til å organisere speedwaystevner på Claremont Showgrounds. Han sikret tillatelse til å bygge en profesjonell speedway-bane rundt ytterkanten av den eksisterende ovalen, og forvandlet arenaen fra tidligere bruk til amatørmessig grasbane-racing under landbruksutstillinger til et dedikert speedwayanlegg. Åpningsstevnet 14. mai 1927 markerte det første profesjonelle speedway-arrangementet i Perth. Det tiltrakk betydelig lokal interesse og la grunnlaget for en rekke lønnsomme promoteringer.[11][10]

Hoskins tilpasset speedwayformatet for å appellere til publikum i Vest-Australia ved å legge vekt på spennende motorsykkelløp i høy hastighet på den nye slaggbelagte banen, som erstattet tregere grass-løp og inkluderte innslag med sidevogns-racing. Arrangementene gikk fra sen vår til høst, med viktige stevner som åpningen 14. mai, det andre arrangementet 28. mai (vunnet av den lokale føreren Stan Catlett på Harley-Davidson) og sesongfinalen 5. november under Guy Fawkes-feiringen, med heat der Alec Hunter slo Catlett på en Triumph-modell. Førerne ble delvis hentet fra Hoskins’ nettverk i New South Wales og delvis blandet andre talenter som Alec Hunter, den australske apeedway-mesteren Sig Schlam (på en Harley Peashooter) og med lokale håp som Catlett fra Bunbury samt fremvoksende talenter som 18 år gamle Bernard Perrie; treningsøkter viste hastigheter over 60 mph (96 km/t) og bygget opp forventning før opplyste kveldsarrangementer ble introdusert i september 1927. Denne profesjonelle tilnærmingen utnyttet den økonomiske oppgangen i 1920-tallets Vest-Australia, der landbruks-veksten i Wheatbelt — drevet av bosettingsordninger for soldater og stigende ull- og hveteeksport — førte til befolkningsvekst til rundt 150 000 i regionen innen 1927 (41 % av delstatens total), samtidig som økende urbane inntekter i Perth støttet fritidsaktiviteter som nye tilskuersporter.[11][12][13]

Claremont-satsingene viste seg svært vellykkede og tiltrakk folkemengder på opptil 15 000 per stevne etter at installasjon av belysning muliggjorde regelmessige kvelsd-løp, slik at Hoskins og partnerne hans kunne generere betydelig fortjeneste, beskrevet som å «tjene grovt». Sikkerhetstiltak, blant annet patruljer av kvegdrivere til hest for å forhindre at folk hoppet over gjerdene, understreket arenaens popularitet og behovet for å kontrollere mengden av skuelysne. Hoskins promoterte ut 1927-sesongen og inn i 1928, med arrangementer som Johnny Walker Cup 31. desember 1928 ( som dessverre ble preget av unge Bernard Perries tragiske dødsulykke på Claremont Speedway), før han reiste til Storbritannia tidlig i 1928; innsatsen hans ga ikke bare karrieren økonomisk oppreisning, men etablerte også Claremont som en hjørnestein i australsk speedway, eksporterte 13 førere—inkludert Schlam—til England og la grunnlaget for sportens internasjonale spredning.[11][10][13]

Overgang til Storbritannia

Ankomst og innledende utfordringer

I mars 1928 forlot Johnnie Hoskins Sydney om bord på SS Oronsay, med utgangspunkt i sin vellykkede markedsføring av speedway-arrangementer over hele Australia. Med seg hadde han et lag australske førere, blant dem Smoky Stratton, med mål om å introdusere sporten i Storbritannia.[14] Motivasjonen hans sprang ut av den raske veksten speedway hadde hatt i Australia siden starten ved West Maitland Showground i 1923, der han hadde organisert de første formelle stevnene, og han ønsket å gjenskape og utvide denne begeistringen internasjonalt.[15] Reisen, som varte flere uker, førte Hoskins og følget hans via Indiahavet og Suezkanalen til England. De ankom i en periode med økende interesse for motorsport, men uten forhåndsavtalte fasiliteter for sporten.[14]

Ved ankomsten møtte Hoskins umiddelbare utfordringer, ettersom det ikke fantes noen egnet bane for å arrangere speedwayløp, i motsetning til de etablerte arenaene han hadde brukt i Australia.[15] Den første demonstrasjonen av speedway i Storbritannia hadde allerede funnet sted ved High Beach i Epping Forest 4. april 1928, organisert av den australske promotoren A. J. Hunting, noe som understreket det konkurransepregede landskapet Hoskins trådte inn i.[16] Kort tid etter ankomsten arrangerte Hoskins et speedway-stevne ved Londons Crystal Palace, med australske førere som Ron Johnson, og bidro dermed til å bygge opp interessen for sporten. Uten umiddelbar tilgang til større arenaer brukte han de første månedene på å utforske muligheter og navigere i det ukjente britiske motorsportmiljøet, der grusbaneløp ennå var i sin spede begynnelse og måtte tilpasses lokale regler og arenaer. Denne perioden ble imidlertid preget av tilbakeslag. Midt i logistiske vansker var også behov for å sikre førere og utstyr.[15]

For å overvinne disse hindringene begynte Hoskins å bygge nettverk med sentrale britiske aktører innen underholdning og sport, og knyttet forbindelser som skulle vise seg avgjørende: Sir Arthur Elvin, styreleder for Wembley Stadium, anerkjente Hoskins’ ekspertise på bakgrunn av hans australske meritter. Sir Elvin inviterte ham til å promotere speedway på Wembley fra og med 1929-sesongen.[15] Disse innsatsene synliggjorde de økonomiske og kulturelle forskjellene ved å markedsføre speedway i utlandet: Storbritannias gjenreisning etter første verdenskrig la vekt på store oppvisninger ved ikoniske arenaer som Wembley, i kontrast til Australias mer grasrotpregede, karnevalsaktige arrangementer. Men folk var begeistret for spenningen med "brisladden". [15] Før dette gjennombruddet gjennomgikk Hoskins en overgangsfase preget av usikkerhet, der han gradvis bygde allianser før han etablerte en stabil rolle i britisk speedway.[16]

Wembley Lions og tidlig suksess i Storbritannia

I 1929 inviterte Sir Arthur Elvin, styreleder og administrerende direktør for Wembley Stadium, Johnnie Hoskins til å arrangere speedwayløp på Empire Stadium. Dette førte til dannelsen av laget Wembley Lions under Hoskins’ ledelse.[15][17] Det markerte Hoskins’ gjennombrudd i Storbritannia etter ankomsten og de innledende forsøkene på å bygge nettverk.[17]

De første speedway-stevnene på Wembley i 1929 introduserte sporten for britiske publikummere gjennom individuelle løp og lagkonkurranser på en spesialbygd grusbane inne på stadion.[17] Hoskins hentet inn talentfulle australske førere, blant dem Frogley-brødrene (Buster og Roger), Colin Watson og andre som Ginger Lees og Lionel Van Praag, for å styrke laget og demonstrere racingteknikker i høy fart.[17][18] Formatene ble tilpasset australske modeller, med kjøring mot klokken på en løs ovalbane, heat og finaler som la vekt på bredsladd og forbikjøringer for å skape publikumsbegeistring.[15]

De første tilskuertallene var beskjedne, på noen få tusen, men vokste raskt til folkemengder på opptil 60 000 tidlig på 1930-tallet, noe som gjenspeilte speedwayens økende appell.[17] Mediedekning i publikasjoner som The Blue ’Un fremhevet de spennende løpene og det internasjonale preget, og posisjonerte speedway som en stor publikumssport i Storbritannia og bidro til sportens nasjonale boom på slutten av 1920- og 1930-tallet.[15][17]

Store britiske promoteringer

West Ham Hammers-perioden

I 1930, etter en tidligere mislykket promotering ved West Ham Stadium, skaffet Johnnie Hoskins seg rettighetene til å arrangere speedwayløp der. Han brukte erfaringen fra Wembley som et springbrett for å etablere en mer stabil virksomhet.[10] Han gjenåpnet banen og dannet laget West Ham Hammers, som konkurrerte med suksess i National League Division One de neste ni sesongene, frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939 avbrøt aktiviteten.[19] Under Hoskins’ ledelse oppnådde promoteringen økonomisk stabilitet gjennom jevne tilskuertall og sponsoravtaler, i kontrast til tidligere konkurser ved arenaen, og befestet West Ham som et fremtredende speedwaysentrum i London.[20]

Hammers-laget hadde talentfulle førere, blant dem den australske stjernen Ginger Lees, som bidro til viktige seire, og Tommy Croombs, som kaptein og kjører for klubben fra 1930 til 1939.[21] Andre bemerkelsesverdige utøvere var canadiske Eric Chitty og engelske førere som Charlie Spinks og Mick Murphy, som hjalp laget med å sikre ACU Cup i 1938 som et viktig høydepunkt i førkrigstiden.[20][22] Promoteringens suksess ble ytterligere styrket av kulturelle forbindelser, da Hoskins opptrådte sammen med førerne Lees, Lionel Van Praag og Frank Varey i den britiske filmen Money for Speed fra 1933, som dramatiserte speedwayracing og økte publikumsinteressen.[19]

Perioden endte brått med krigserklæringen i september 1939, som førte til at stadionet ble stengt. Militære behov satte en stopper for Hoskins’ virksomhet ved West Ham frem til gjenopptakelsen etter krigen.[20]

Lagengasjementer etter krigen

I den umiddelbare etterkrigstiden spilte Johnnie Hoskins en nøkkelrolle i gjenopplivingen av speedway ved Odsal Stadium i Bradford, der han introduserte sporten i 1945 og promoterte laget Odsal Boomerangs i 1946-sesongen som del av National League.[23] Laget konkurrerte under krevende forhold, blant annet med etableringen av nye ligaformater for å reorganisere den fragmenterte sporten etter krigsavbruddene.[24]

I 1952 hadde Hoskins flyttet til Manchester, der han kom til Belle Vue som manager for Belle Vue Aces, et lag som ble etablert allerede 1928. Han erstattet den avtroppende Alice Hart og fungerte også som PR-direktør etter D. Buckland Smiths avgang.[2] Han ledet laget i to år og bidro til driften innenfor Provincial League-strukturen, før han i 1954 dro for å satse på stock car-racing ved Harringay sammen med Stan Hinckley. Dette skiftet var påvirket av hans plass i Stock Car Board of Control og hans etablering av Stock Car World Championships.[2]

Hoskins’ promoteringer midt på århundret omfattet flere andre lag i en periode der sporten var i ferd med å komme seg, blant annet Odsal Boomerangs’ videre aktivitet, Edinburgh Monarchs fra 1960, Fife Lions fra 1965 ved Cowdenbeath, Glasgow Tigers i deres tidlige etterkrigsutgaver ved Saracen Park, New Cross Rangers for åpne stevner på 1960-tallet og gjenopplivingen av Newcastle Diamonds ved Brough Park i 1947–1948 før han flyttet ressurser til Glasgow.[25][26][27] Disse engasjementene fremhevet tidens ligautfordringer: ujevn levedyktighet blant lagene og delte konkurranser som National League og Provincial League. Konkrete detaljer om hans medpromotering av Ashfield Giants (1949–1953) og åpne stevner i Brighton & Hove er mindre dokumentert i tilgjengelige kilder.[24]

Senere karriere og ettermæle

Canterbury Crusaders og de siste promoteringene

I 1968, i en alder av 76 år, grunnla Johnnie Hoskins speedwaylaget Canterbury Crusaders ved Kingsmead Stadium i Canterbury i Kent. Dette markerte hans tilbakekomst som promotor etter flere tiår med erfaring fra tidligere britiske lag som West Ham Hammers.[19][28] Satsingen introduserte speedway til Kent-regionen, og Canterbury Crusaders debuterte i British League Division Two 18. mai 1968 mot Belle Vue Colts, selv om de tapte åpningskampen mot de senere mesterne.[28]

Hoskins ledet Crusaders’ virksomhet i nesten to tiår og hadde ansvar for lagoppstillinger som omfattet førere som Barney Kennett, Les Rumsey og Graham Miles. Samtidig håndterte han utfordringer som støyklager fra lokalbefolkningen, noe som førte til rettsprosesser i 1977 for å opprettholde løpene på arenaen.[28] Til tross for sin høye alder viste Hoskins bemerkelsesverdig utholdenhet. Han ledet aktivt stevnene og sørget for at banen fungerte under strenge tidsbegrensninger pålagt av lokale myndigheter: løpene måtte avsluttes presist hver kveld.[28]

Lagets prestasjoner kulminerte i deres mest bemerkelsesverdige suksess, da de sikret National League-tittelen i 1978, et høydepunkt som ble fanget i samtidige opptak fra viktige oppgjør som møtet med Scunthorpe.[28] Hoskins fortsatte sitt engasjement i Crusaders frem til sin død, den 5. april 1987 i Herne Bay i Kent. Han ble 94 år gammel.[19][28]

Innflytelse på speedway og stock car-racing

Hoskins’ pionerarbeid på 1920-tallet la grunnlaget for speedwayens globale ekspansjon. Hans senere karriere utvidet denne innflytelsen gjennom veiledning av førere og promotorer. Som leder bidro han til å profesjonalisere sporten internasjonalt. I 1928 seilte han til England med tre australske førere om bord på Oronsay, introduserte speedway til Storbritannia og bidro til at sporten spredte seg i Europa.[10] Hans promoteringsarbeid la vekt på spennende underholdning og tilgjengelighet. Han fremmet lagarbeid og engasjement fra publikum i grusbaneløp med høy fart.[2]

Etter andre verdenskrig utvidet Hoskins sin innflytelse til også å gjelde stock-car-racing i Storbritannia. Dette introduserte han på Belle Vue Stadium i Manchester med det første stevnet 16. juni 1954, der ombygde biler kjørte på grusovaler og trakk store folkemengder som en videreføring av speedwaytradisjonene.[29][2] Han organiserte det første Stock Car World Championship ved Belle Vue 31. august 1955, vunnet av Jerry Woltowicz, og samarbeidet senere med promotoren Stan Hinckley ved Harringay Stadium i London for å utvide arrangementene.[29] Som grunnleggende medlem av Stock Car Board of Control utviklet Hoskins formatet for verdensmesterskap og kommersialiserte sporten gjennom strukturert styring, sponsoravtaler og koblinger til veldedighetsinnsamlinger som minnet om hans tidlige arbeid. Innsatsen hans befestet stock-car-racing som en britisk motorsport, der "vinn-eller-forsvinn-racing" ( eller "gladiator-racing") ble kombinert med profesjonell promotering for å sikre sporten lang levetid og bred appell. Som anerkjennelse for sine bidrag ble Hoskins utnevnt til medlem av Order of the British Empire (MBE).[2]

Heder og anerkjennelse

Mottatte utmerkelser

Som anerkjennelse for sine livslange bidrag til speedway ble Johnnie Hoskins utnevnt til Member of the Order of the British Empire (MBE) på New Year Honours-listen i 1979 for tjenester til sporten.[30] Denne hederen anerkjente hans banebrytende innsats for å popularisere og fremme speedwayracing i Australia, Storbritannia og andre steder gjennom mer enn fem tiår.[31]

MBE-utmerkelsen fungerte som en formell bekreftelse på Hoskins’ innovative rolle i etableringen av speedway som en stor publikumsidrett, blant annet gjennom organiseringen av de første speedwaystevnene i Australia i 1923 og hans senere ledelse av fremtredende lag og arenaer i Storbritannia.[30] Ingen andre større formelle utmerkelser fra australske eller britiske idrettsorganisasjoner er bredt dokumentert, selv om hans innflytelse minnes gjennom arrangementer som Johnnie Hoskins Founder’s Cup, som ble etablert posthumt for å hedre hans grunnleggende arv.[32] Posthumt ble Hoskins innlemmet i New Zealand Speedway Hall of Fame i 2008, som en anerkjennelse av hans opprinnelse og bidrag til sporten.[33]

Publikasjoner og personlige refleksjoner

I 1977 utga Johnnie Hoskins Speedway Walkabout, en selvbiografi som skildrer hans omfattende karriere innen speedwaypromotering. Boken fremhever viktige triumfer, som hans pionerarbeid for sporten i Australia og introduksjonen av den til Storbritannia, sammen med hans verdensomspennende reiser for å etablere baner og arrangementer.[34] Verket på 208 sider, utgitt av Studio Publications, fremstiller Hoskins som en karismatisk skikkelse hvis virksomhet strakte seg over flere kontinenter, fra tidlige stevner i West Maitland i New South Wales til ledelse av store britiske arenaer som Wembley Stadium.[35]

Hoskins’ skrifter og intervjuer gir innsikt i hans promoteringsfilosofi, med vekt på skuespill og dramatikk for å fange publikums interesse og opprettholde sportens popularitet. I Speedway Walkabout beskrev han åpent hvordan han brukte dramatiske virkemidler, som å krangle offentlig med tjenestemenn fra Auto-Cycle Union og trampe på hatten sin i tilgjort sinne, for å skape spenning og øke tilskuertallet på stevner.[36] Han reflekterte over gevinsten ved slik showmanship og uttrykte beundring for førere som Frank Varey og de høylytte motorene som forsterket arrangementets nerve. Dette understreket hans tro på at speedway ville blomstre gjennom underholdningsverdi og atletisk konkurranse.[36] Disse beretningene viser Hoskins’ syn på promotering som en kombinasjon av kalkulert drama og ekte lidenskap for sportens iboende risiko, der førerferdigheter og maskinytelse skapte uforutsigbare konkurranser som trakk publikum.

Familien spilte en sentral rolle i Hoskins’ personlige fortelling, særlig sønnen Ian Hoskins, som fulgte i hans fotspor som en fremtredende speedwaypromotor. Han grunnla Glasgow Tigers i 1946 og ledet senere Edinburgh Monarchs fra 1960 til 1967.[37] I refleksjoner gjengitt i speedwaypublikasjoner uttrykte Jonnie Hoskins stolthet over sønnen Ians engasjement og så det som en videreføring av familiens arv i arbeidet med å fremme sportens vekst på tvers av generasjoner.[38] Hans MBE-utmerkelse i 1979 for tjenester til speedway oppsummerte disse livslange bidragene, som han betraktet som en balanse mellom kommersiell innovasjon og samfunnsengasjement.[38]

Referanser (Er du interessert, finner du masse interessant historie her. Kopier lenke og lim inn i adressefeltet på en ny nettside. Hilsen Ulf.)

https://www.maitlandhistorical.org/resources/Bulletin%20Vol%2030%2C%20No%204%20-%20November%20%202023.pdf
https://manchesterhistory.net/bellevue/hoskins.html
https://dbpedia.org/page/Johnnie_Hoskins
http://www.newcastlespeedwayhistory.co.uk/riders_pre_war%20part%20two.htm
https://trove.nla.gov.au/newspaper/article/16044666
https://www.abc.net.au/news/2023-12-15/maitland-celebrates-100-years-of-speedway/103126188
https://www.maitlandmercury.com.au/story/8450524/johnnie-hoskins-pioneered-motorcycle-speedway-racing-in-maitland/
http://www.vintagespeedway.com/Maitland.html
https://www.maitlandmercury.com.au/story/8442256/our-past-maitland-played-a-key-role-in-rise-of-motorcycle-speedway/
https://historicspeedway.co.nz/next-page/
http://www.speedwayandroadracehistory.com/perth-claremont.html
https://www.wa.gov.au/system/files/2022-10/Thematic_History_of_WA.pdf
https://www.speedwayresearcher.org.uk/speedwayresearcher15.3.pdf
https://amcn.com.au/editorial/billy-lamont/
https://motorcycletimeline.com/1928-2/
https://www.bellevuespeedway.co.uk/speedway-history.html
https://llpshop.co.uk/speedway-c-31/when-the-lions-roared-p-191
https://www.speedwayresearcher.org.uk/speedwayresearcher8.4.pdf
https://www.findagrave.com/memorial/48385846/johnnie_s-hoskins
http://www.defunctspeedway.co.uk/West%20Ham.htm
http://www.speedwayresearcher.org.uk/westham1933.pdf
https://oldtimespeedway.homesteadcloud.com/stories/bluey-wilkinson
https://www.thetelegraphandargus.co.uk/news/18546184.lapping-speedway-memories/
https://www.speedwayresearcher.org.uk/speedwayresearcher2.1.pdf
http://www.defunctspeedway.co.uk/newcastle%20brough%20park.htm
http://www.speedwayplus.com/Cowdenbeath1965.shtml
https://glasgowtigers.co.uk/in-the-beginning/
https://www.retro-speedway.com/dvd-history-of-canterbury-speedway
http://www.av-group.org.uk/f1stockcars/history.htm
http://www.speedwayplus.com/hoskins_m.shtml
https://wwosbackup.proboards.com/thread/11397/january-6th-1979
https://www.speedwayillustratednews.com.au/2023/08/28/johnnie-hoskins-speedway-founder-centenary-celerbration/
https://nzspeedwayhof.co.nz/data-table/
https://www.amazon.com/Speedway-walkabout-Johnnie-Hoskins/dp/0904584372
https://www.abebooks.com/SPEEDWAY-WALKABOUT-Johnnie-HOSKINS-Studio-Publications/22486387876/bd
https://cdm17103.contentdm.oclc.org/digital/api/collection/p17103coll10/id/9516/download
https://glasgowtigers.co.uk/ian-hoskins-founder-of-glasgow-tigers-dies-aged-97/
https://www.speedway-forum.co.uk/forums/topic/68597-maitland-speedway-anniversary/?do=findComment&comment=2087770